Sandtorg i mellomkrigsåra

Forts. Harstad Tidenes føljetong 15. januar 1998.

Under følger avskrift av Alf Randes "Sandtorg i mellomkrigsåra" som er planlagt trykket i Harstad Tidende.

Innledning.

Sandtorg var egen kommune inntil det ble foretatt sammenslutning av kommunene over hele landet. Sandtorg kommune strakte seg fra fylkes-grensen mot Nordland og til og med Seljestad.
Det medførte gjerne en dags reise hvis man skulle ha utført noe av kommunal art, for det var dårlig kommunikasjon. Rutebuss fra Kongsvik om morgenen og retur fra Harstad om ettermiddagen, hvis man ikke nyttet melkebilen et par timer tidligere. Den kjørte melkespannene til Harstad meieri, men var kombinert slik at den kunne ta med et fåtall passasjerer.
Den stoppet for hver melkerampe. Det ble seinere satt inn såkalt middagsrute mellom Sandtorg og Sandtorgholmen tur-retur samme dag, men den ble lite benyttet. De smale grusveiene innbød ikke til større hastighet, spesielt minnes veien ned Gullberget, før den ble utbedret.

Det var tre aviser som utkom i Harstad den tiden, Folkeviljen, Haalogaland og Harstad Tidende. Hver av dem med sitt politiske tilsnitt.
Før kirken i Sørvik ble innvidd, ble det holdt gudstjeneste i bedehuset på Sandtorg, vekselsvis av prestene Steinholt.
Klokkeklangen fikk man nøye seg med å høre fra Evenskjer kirke med sin myke og malmfulle klang.

Det var krakk og nedgangstider over hele landet, og Sandtorg var intet unntak. Alle måtte greie seg det beste de kunne. Det var vanskelig om arbeid, og sysselsettingsmidler var ikke oppfunnet. De som hadde en jordteig og kunne dyrke noen rotvekster eller fore noen dyr var heldig stilt.
Verre var det for de som hadde mistet sin forsørger og satt igjen med en ungeflokk. De var prisgitt tilfeldige småjobber på gårdene. Siste innsats var å søke fattigkassen om hjelp. Det var nederste trinnet på rangstigen.

Jeg minnes godt den tilårskomne enkefruen, alltid i fotsidt skjørt og hodetørkle, som hver fredag måtte gå til Gausvik for å hente den obligatoriske matseddelen hos forstanderen.
Det var en anvisning på hva hun kunne få kjøpt i løpet av uken. Hvis det var snøføre dro hun en kjelke etter seg, til bruk på hjemveien når hun hadde fått kjøpt det hun aller mest trengte. For en ydmykende og slitsom vandring tur-retur Gausvik, uansett vær og føre. Det var den gang, i sterk kontrast til nåtidens sosiale trygder og ytelser.

Ustads pensjonat.

Lurer på om det finnes et bilde av denne særegne bygning.
Såvidt jeg husker var dette en forholdsvis stor og stilig bygning med markant fasade etter datidens byggeskikk. Den stod plassert  på tomten der Henrik Nergård oppførte sin enebolig flere år etter pensjonatet brant ned.

Pensjonatet var populært for tilreisende gjester, vesentlig Harstadfolk som møttes i helgene. Det kunne til tider gå ganske livlig for seg. Sandtorgfolket var ikke snauere enn at bygda kunne stille med en kvartett som spilte til underholdning på pensjonatet. Kvartetten bestod av tre fioliner og et piano, som ble traktert av baker Ebeltoft, Leif Nergård, onkel Reidar og min mor Alvilde. Ebeltoft stod for arrangementet av musikkstykkene.
Jeg kan tenke meg at det ble valgt evergreens som Vintergatan, Aftenklokker, Svunden lycka og flere melodier som fremdeles høres fremført.

Nevnes kan den 3-4 år gamle guttebassen som følte seg beslektet med kvartetten og stilte seg opp på podiet sammen med den og imiterte musikken. "Instrumentet" bestod av underlaget til en demontert trehest og en trepinne til bue. i ettertid fikk jeg høre at publikum ga den selvbestaltete "musikant" behørig bifall uten et smil fra utøveren, som var grepet av stundens alvor. Peder Nergård syntes "instrumentet" var noe primitivt, eller han øynet kanskje kimen til en fremtidig virituos, laget en fiolin til meg med strenger, strengestol og det hele som gjorde det mulig å få frem toner. Bue fulgte også med. Et møysommelig arbeid lå bak, som vanskelig kan fattes i leketøyindustriens plastjungel.

"Nicht mehr Katze".

Under krigen foretok tyskerne oppmudring av Ramsundet, der det munner ut i Tjeldsundet.
Tyskerne ville ha kostforandring og sendte følere ut i omegn om at de var interessert i landprodukter, bl.a. kaniner.
To gutter fra Stranda øynet sjansen til å tjene noen kroner. De leverte kaniner det de maktet, men etterspørselen ble snart større enn hva som kunne leveres. Men i krigens dager var det nokså vanlig med erstatningsprodukter, og fikse ideer falt ned som regn. Det syntes som om leveransene kunne fortsette uavkortet, inntil guttene en dag ble bestemt avvist av tyskerne ved rekken med ordene "Nicht mehr Katze."

Torvstikking.

I mellomkrigsårene ble det stukket torv på myrene for å redusere uttaket av vedskogen. Husene var dårlig isolert og brenselsforbruket kunne være enormt. Torv har høy varmeverdi. Å lempe lumpene opp av myra var svært slitsomt. De ble deretter skåret i hendige størrelser og lagt utover til tørking. Deretter i torvhesjer med 2 parallelle strenger eller stablet i såter. Når torven bar tørket, ble den stablet i torvsjå, i påvente av at myrene ble tilfrosset slik at de kunne bære hestetransporten. Var det dårlige somrer med dårlig tørke, kunne kvaliteten av produktet være av ymse slag. Men godt brensel var det, skjønt den medførte mye aske. Det finns vel ennå rester av denne virksomheten på enkelte myrer, som i sin tid forårsaket mang en verkende rygg og armer.

Kulturbeite var et ukjent begrep.

Den gang var det kun et piggtrådgjerde som skilte mellom inn- og utmark. Elektrisk gjerde lot seg ikke bruke, i mangel på elektrisk kraft. Det ble saktens anskaffet et apparat for akkumulatordrift, men den hadde liten varighet når akkumulatoren stadig måtte sendes til Harstad for opplading. Derfor ulønnsom i drift.
Det var en sommerfjøs på hver gård. Kyrne ble sluppet fritt i utmarka om morgenen og kom som oftest selv tilbake til melketid. Men når soppen kom i skog og mark, gjerne i slåttetiden, glemte buskapen tid og sted for fjøstid. Kyrne begynte å streife rundt etter soppen og avstanden ble stadig lengre. Man måtte da ut på leiting for å få dem melket. Det pleide å ta tid å finne kuflokken, og man burde starte leitingen i rimelig tid om ettermiddagen. Det kunne godt bli sein kveld eller natt før man fant dyrene.
Sandtorgmarka er jo ikke særlig vidstrakt og uoversiktlig, men når det bar langt inn i Hårvikmarka og ukjent terreng, var det ikke enkelt. Man lyttet stadig etter bjelleklang. Men når det led mot kveld og kyrne la seg til ro, hadde en ikke klangen å ta peiling på. Det hendte at vi måtte fortsette søket neste dag.

Einar på Rødskjæret.

Den var ikke stor den vesle stuen hans, men du verden hva den kunne romme av gjestfrihet og varme. Lørdags- og søndagskveldene var det som oftest ikke annet for ungdommene å foreta seg enn å slentre veien mellom Rødskjæret og Stranda og retur. Slik samlet vi oss i en flokk. Var det vinter og bitende kulde, var det å søke tilflukt i Einar sin stue. Han var jo en del eldre enn oss, men vi følte oss alltid velkommen, selv om det kunne bli noe trangt om plassen.
Det var bare gutter som samlet seg hos Einar, jentene hadde nok sitt eget treffsted.
Einar hadde en sveive-grammofon med datidens omfangsrike høyttaler og det ble spilt plater som oftest var svært velbrukte. Men hva hadde det å si. Når det var "fest på Huset" og det led ut på kvelden, pleide Einar å danse solo. Han ville visst helst danse alene, selv om noen jenter tilbød seg å danse sammen med han. Han behøvde ikke noe stimuli for å delta i danse-gleden. Det var en tid uten fritidsproblem, og krav om dyre ungdomsaktiviteter var utenkelig.

"Skyt for fote!"

Det har vært mange bakere på Holmen gjennom tidene. Jeg minnes minst fire av dem. Om en av dem ble det sagt at han skulle ha så mye penger, masse penger. Kommer man først på folkemunne, blir en enslig fjær snart til en hel hønsefarm.
Bakeren hadde stue i Bårdstua på Holmen, der telefonsentralen tidligere holdt til. Min onkel bodde på andre siden av gangen, med soverom ovenpå. Om natten når det var mørkt, ble han vekket av mistenkelige lyder nedenunder. Han visste at bakeren og frue var bortreist, så det kunne ikke vare dem som romesterte der nede. Han var lite lysten på å gå ned i mørket, for han visste ikke hvem eller hvor mange han kunne overrumple. Her måtte det handles raskt.
Han reiv opp vinduet og ropte med full kraft opp mot hovedgården, der hans bror bodde: "Her er det tyver på ferde, ta revolveren og skyt, skyt for fote!"
Hvem kunne overhøre en slik trussel om livsfare.
I mørket kunne det observeres to mann som forlot åstedet det raskeste de greide.
Det fantes neppe noe skytevåpen på Holmen i det hele tatt, så onkels redningsaksjon var vellykket og uten "blodsutgytelse."

Rødskjær og holmene utafor.

Litjholmen, den ytterste av de to holmene mot nordøst, var et eldorado for ærfugl og måser, spesielt i hekketiden. Her var det murt flere reir av høvelige steinheller, slik at fuglene fikk et hegnet sted til ungene sine. Det var kanskje i sin tid tenkt til oppdrett for eggsanking som attåtnæring, og holmene ble skiltet med "Fredet." Men dette ble lite respektert, og resultatet deretter.
På ungers vis var vi alltid snare med å rapportere til mormor, som var grunneier, om besøk av utenforstående.
Men mormor dempet raskt gemyttet med ordene: "Å det er da ikke så farlig, det gror alltid etter ei tjyvhand." Hun kom forresten alltid med et eller annet av såkalt munnhell, når det var noe som opptok oss sterkt.
Var det snakk om noen som hadde lidd en stor urett, kunne hun si lavmælt: "Han (Vårherre) sitt høgt, men ser lågt."
Hvis en var blitt grundig skuffet eller svært overrasket over en person som en mente å kjenne fra en annen side, kommenterte hun bestemt: "Du ska aldri skue hunden på håra, eller finnen på kofta." Hun hadde opplevd det meste selv, og visste hva ordene sto for på både godt og vondt.

Men tilbake til disse idylliske holmene. Utenom hekkesesongen var det en fredet plett i rimelig avstand fra hverdagens mas. I dag vet vi at disse naturens perler for lengst er vekk, nedlesset av enorme fyllmasser for å gi nødvendig plass for industrianlegg. Intet må stoppe den nye tidsepoke, med krav om ny arbeidsplasser på et belaglig sted. Bare den unike lange, hvite kalksandstranden er ennå uberørt. Så grovkornet kalksand kan en vanskelig finne maken til. Jeg tok derfor med meg en sekk av den til leirholdige Trøndelag, i ren nostalgi.

Rødskjær som helhet med sin myke landtunge som strekker seg ut mot sundet, danner en hegnende arm for bukt og vik på begge sidene. Den danner livd og ankerplass. En kan vanskelig forestille seg landskapet uten Rødskjær. Jeg minnes de hvite husene på rekke og rad med eng, åkerlapper og trær i harmonisk helhet.   Som en hvit perlerad i naturen stod de der, husene til Hansine Hansen, Rydland, Kristensen, Eliassen og Martinussen. I dag forringes landskapet i synet av et byggverk fra fordums feilslått virksomhet.

Alt har sin rot.

Jeg kan vanskelig avslutte min beretning fra Sandtorg uten å nevne min mormor, Hanna Torbergsen, som faktisk danner basis for de minner jeg har fra mine mange barne- og ungdomsstunder sammen med henne. Hun var eier av Sandtorg Gårdsbruk og Sandtorgholmen i tiden 1925-45.

Hun ble tidlig enke i Harstad etter at morfar forulykket i den gang så beryktede Breiviksvingen. Ulykken ble utførlig beskrevet i lokalpressen. Hun ble sittende igjen alene med 3 barn, men så seg likevel etter hvert i stand til å ta til seg tre fosterdøtre, som alle skikket seg vel i livet. Verre var det at hun måtte svare for en kausjonsforpliktelse på et betydelig beløp som morfar hadde før sin død og som ikke svarte til forventningene.

Det sies at hun ble tilbudt å kjøpe Botnmyra av kommunen for kr. 500,- som hun avslo. Hun kjøpte handelsstedet Evenskjer først på 1920-tallet for å skaffe beskjeftigelse for sin familie i en tid med sviktende konkjunkturer. Men da Sandtorg ble utlyst som konkursbo kort tid senere slo hun til, kvittet seg med Evenskjer og overtok Sandtorgholmen med tilhørende jordeiendommer. På tross av sin minimale folkeskolegang fra 1800-tallet og offer for andres feilslåtte prosjekt, hadde hun selv vågemot og kløkt til å satse videre. Hun huskes av mange for sin rettskaffenhet og omsorg for de som trengte det.

Jeg slutter hermed mitt streiftog i hukommelsen fra min tid på Sandtorg. Det er Saktens flere episoder eller historiske fakta fra "gamle dager" som kunne vært nevnt, men alt har sin begrensning.

Alf Rande.

Oppdatert 19. September 2008 © Tore Skogly
uten ansvar for mulige feil

Til hovedsiden - Sandtorg på Internett