Minner fra Sandtorgholmen

Under følger avskrift av Alf Randes "Minner fra Sandtorgholmen" som var gjengitt i Harstad Tidende 15. januar 1998.

Innhold:

Innledning

Tilbakeblikk

Seiler du gjennom Tjeldsundet den ene eller andre retningen kan du ikke unngå å merke deg Sandtorgholmen med sine vakre gamle bygninger. Djervt og markant kneiser den ut i det trange sundet.
På begge sider av Holmen vil øyet fanges av de hvite strendene med kalksand, som gjenspeiler sjøen smaragdgrønn ut mot marbakken, der farven svinner mot dypet. Her er mitt barndomsrike.

Foreningen Sandtorgholmens venner gav i 1994 ut en folder som på en informativ måte har beskrevet Sandtorgholmens og Sandtorg Gårds over 400 årige historie. Den har også listet opp alle eiere gjennom tidene og fremhevet dette fordums handelsstedets kulturhistoriske arvesølv. Foreningens nedlagte arbeid er all ære verdt og av stor verdi for etterslekten.

Som den eldste av de igjenlevende som bodde på Sandtorgholmen før og etter krigen, mens holmen og Gårdsbruket ennå var en helhet, mener jeg å kjenne hverdagslivet der fra den epoken. Hvis det er noe som ikke er korrekt gjengitt, vil jeg gjerne vite det. Det er tross alt lenge siden.

Jeg var ett år gammel da jeg i 1925, sammen med mormor (enkefru Hanna Thorbergsen), mine foreldre , en bror og to onkler, flyttet fra handelsstedet Evenskjer til Sandtorg, hvor min mormor hadde trått sine barnesko. Hun hadde da kjøpt Sandtorgholmen med tilhørende gårdsbruk, visstnok som konkursbo. Foruten selve holmen omfattet overtakelsen all jord og skog fra opprinnelige Sandtorg Gård og til Årbogelva, innbefattet Rødskjæret og tilliggende tre holmer. Mormor fant drift og vedlikehold av den store eiendommen lite lønnsom i denne depresjonstiden, og begynte snart å utparselere til mindre bruk.

Tilbakeblikk:

Et godt fotografi av Holmen viser at det i sin tid var 36 bygninger av stort og smått. Med den tetthet det var mellom husene var faren for storbrann alltid overhengende. Det var etter en brann at den nåværende hovedgård ble flyttet i sin helhet opp fra jordet, der det i dag står et bolighus på den gamle grunnmur. Glidende på svære sviller med tau og handdrevne tromler som trekkraft, kom det store huset trygt på grunnmuren, der det fortsatt står. i lys av datidens redskap og hjelpemildler, må flyttingen ansees som en bragd.
At gården er blitt flyttet og ikke oppført på stedet, bekreftes med at fasaden er vendt mot sjøen, mens gården mot hovedveien har et viss bakgårdspreg. Dette var da naturlig all den tid trafikken foregikk langs skipsleia. Antall hus på Holmen er gjennom årene redusert til et fåtall. Som barn husker jeg de store røde kullbryggene som sto sør for nåværende brygge. Det ble meg fortalt at de store kullbåtene losset ved disse bryggene for videre befordring av kullet landverts til distriktet, vesentlig Harstad. Bryggene hørte forgangen tid til og ble revet med få års mellomrom. De var svarte av kullstøv innvendig, og kunne vanskelig nyttes til andre formål. Men jeg husker at det var både turnringer og svingstang montert der. så det var nok entusiastiske idrettsutøvere på Sandtorg i gamle dager også.

Ekspedisjonskai for rutebåtene har vært bygget to ganger, men de ble stadig skadet og til slutt brutt ned av skipene som hadde vansker med manøvreringen i den sterke tidevannsstrømmen. Rester av brukarene er ennå å se. Hvis rutebåtene skulle fortsette å anløpe Sandtorg måtte man gå over til å ekspedere med føringsbåt. En slik båt var tung å håndtere med bare årer, når vær og strømforhold ikke var i godlage. En gangbru med trapp ble bygget langs bryggeveggen mot nord for iland- og ombordstigning av passasjerer. All last ble ekspedert over brygga ved hjelp av vindhjul i mangel på elektrisk kraft.

Det var to jordkjellere sørøst for hovedgården. Den ene, vinkjelleren, er der ennå i restaurert tilstand. Den andre, melkekjelleren, er fjernet. Den ble, som navnet tilsier, nyttet til avkjøling av melken, før den ble sendt til meieriet. Det var to sisterner med stadig rennende vann som sørget for dette. Her var det alltid fuktig luft, men denne kjelleren føltes ganske behagelig i sterk kulde vinterstid eller på riktig varme sommerdager. Notbryggen og slipsjåen er borte. Det samme er Nordbrønnen med det ualminnelig klare og gode kildevannet. De var alle tre plassert langs stranda mot vest.
Ville man ha godt drikkevann måtte man hente det med børtre fra Nordbrønnen. Vannledningssystemet til Holmen var enkle greier. Vannreservoaret var sommerfjøsdammen. Herfra løp et rør med forgreininger til hovedgårdens kjøkken i 1. og 2. etasje, til melkekjelleren, til fjøs og stall i vinterfjøset og visstnok bakeriet. Rørene var gamle og rustne, så vannet ble deretter. På bakkehellet sør for Bårdsstua tronet to store utedo. De var av klasse, eller rettere sagt av 1. og 2. klasse. Det ene var avlåst og tilregnet husets folk. Ger kunne det henge pelsverk for oppbevaring. Det andre var åpent for alle "trengende". Det var dette vi unger helst nyttet. Vi gadd ikke hente nøkkelen. Dessuten var det noen skriblerier på veggene som måtte studeres. Begge do hadde tre hull i benken med forskjellig størrelse, slik at det alltid var et hull som passet, uansett omfang. Den trivelige gamle Smia er også vekk. Den hadde torvdekket tak og hadde en egen atmosfære. Den hadde to rom. Det ene med ljore og smibelg, ambolt og annet nødvendig utstyr for smeden. Det andre rommet var tømret og tjente en tid som bolig for smedens familie. Senere ble dette rommet brukt til snekkerverksted etter at det ble flyttet fra Bårdstua for å gi mer plass til bolig.
Verkstedet var et spennende sted for en guttunge som ville utprøve det skarpslipte handverktøy noe som ikke alltid var like vellykket når det gjaldt skader.

Det store vinterfjøset ble revet for over 50 år siden. Det ruvet godt i landskapet. Det ble sagt av låvebrua var Nord-Norges lengste og høyeste. Både brukar og grunnmur til fjøset var murt med skiferblokker, som noen hevder ble fraktet fra Fjelldalsholmene i sin tid. Ingen kunne forutsi at muren til møkkakjelleren flere år senere skulle opphøyes til å bli fasadestein til Harstad nye kirke.
Det er med ærefrykt og vemod jeg i dag betrakter kirken. Fjøset var tømret og utvendig bordkledd. Det talte 30 kubåser og noen kalvebinger. Stallen, høystål, hønse- og sauefjøs var avdelt med høvlet panel. Stallen hadde båser til fire hester. Over låven tronet kjørebrua. Her stod treske- og soll-maskinene, som begge ble handdrevet.
Nedenfor hovedgården var det en stor innhegnet have, vesentlig beplantet med bærtrær og prydtrær tilpasset landsdelens vekstvilkår. Før haven ble slått med ljå var det et mylder av valmuer i alle farver. De kom tilbake vår etter vår. Nederst i haven var det et lysthus, innhegnet med humle. Det ble sjelden brukt. Innhegnet have var det også sør for Bårdstua. Et røkeri med jordkanal var montert nedenfor havegjerdet. Det må være Forsvaret som har omdøpt erverdige Bårdstua til Borgstua. Det er å håpe at den gamle bygningen får tilbake sitt opprinnelige navn.

Lysthushaven må også nevnes. Den lå i sørhellingen ve Sandåelva. Her var det også plantet busker og trær og et vakkert lysthus på toppen av bakken. Haven var sjelden i bruk, men jeg husker at St. Hanskvelden, hvis været var så noenlunde bra, var det tradisjon å vispe eggedosis på gården og bringe den til lysthaven, alltid i en 14 liters sinkbøtte. Om konjakk var tilsatt vet jeg ikke, men det ble alltid en livlig hyggestund med bråtebrann i den lyse sommerkvelden. Havens skjebne ble under krigen beseglet av en flybombe. Krateret syntes seinere å være ganske beleilig for en hustomt.

Holmens mangfold:

For en guttunge var Sandtorgholmen et eldorado, med utfordringer i fleng. Her var det landhandel, postkontor og skipsekspedisjon, bakeri med utsalg, riks- og telegrafstasjon, flere leiligheter, smie og snekkerverksted, størhus, drengeloft og hybler. Det var sikkert mer som fenget barnesinnet. De voksne var greie go vennlige uten barnepikementalitet. Du fikk prøve mye og mangt. Men barnevennlig var Holmen ikke. MEd fjøre og strømstri sjø omkring, som unger flest føler seg tiltrukket av, var det ikke til å unngå at det det hendte nestenulykker. Men også gårdsdriften tiltrakk interesse. Her var det hester, kyr og kalver, høns og hunder og en katt. Kunne man ønske seg mer. Med all den aktivitet som var på Holmen, der folk fra fjern og nær møttes, kan Sandtorgholmen, uten sammenligning forøvrig, minnes som et datidens kjøpesenter.

Bergingsbåtene:

"Ula", "Jason", "Sterkoder" og "Uredd" fra to konkurrerende rederier var kjente navn for alle på Sandtorg. En båt fra hvert selskap var fast stasjonert på Sandtorgbukta. De lå alltid med fyren på lavbluss for å være klar for assistanse til grunnstøtte skip. Den gang var det jevn trafikk gjennom Tjeldsundet. Jeg husker de overlastede skip, ofte de rene rustholker, med trelast fra Arkhangelsk. I sterk strøm eller tett skodde, hendte det ikke sjelden at skip grunnstøtte. Dårlig maskinkraft og manglende peileutstyr kunne gjøre seilasen problematisk. Når skodda lettet, eller det lysnet av dag, var det ikke uvanlig å se en lastebåt ligge på tvers utenfor Holmen. Dette gav næring for bergingsbåtene som alltid parat lå og ventet på et bytte. Når melding om havari kom, var det om å gjøre å kaste loss i en handvending, få opp full dampkraft for så å gi full guffe for å kappkjøre med konkurrenten ved siden av. Det gjaldt å komme først frem til havarist og bergelønn. Det var litt av et skue. Det kunne hende det var behov for begge, men som oftest kom den ene bergingsbåten tilbake med uforettet sak. De to solide dikketaler for landfeste står fremdeles på bukta og minner om bergingsbåtenes storhetstid. Når disse båtene lå halvårsvis på samme sted, var det naturlig at det oppsto godt samkvem mellom landsfolket og skipsbesetningen. Fra tid til annen kunne det bli en festlig sammenkomst ombord eller på land. Dette tilhører en svunnen tid. Bedre navigasjonsutstyr og eksakt værvarsel har sørget for at skipstrafikken søker utenskjærs. Men bergingsbåtene ble savnet fra den dagen de drog sin kos for alltid. De hadde satt sine spor i nærmiljøet.

Samferdsel:

Før og under krigen var det rutebåter mellom Harstad og Lødingen eller Narvik, som besørget befordring av gods og passasjerer. Etter hvert ble det satt inn melkebil og rutebil mellom Harstad og Kongsvik. Melken ble transportert i melkespann av jern, som tok 20, 30 eller 50 liter. Spannene var tunge og uhåndterlige, ikke minst med hensyn til vask, og ble omsider skiftet ut med aluminium.

Det var mest Tromsøbåtene som trafikerte Tjeldsundet med anløp om natten eller grytidlig morgen. Det var forskjell på disse rutebåtene, ikke bare aldersmessig, men også besetningens villighet til å manøvrere godt opp mot brygga for å lette ekspederingen. En båt hadde tendens til å legge seg halvt ute i sundet og la seg drive med strømmen mens ekspederingen foregikk. Det kunne komme mye last som mel, sement og støpegods. Hvis det til overmål var en dame med barnevogn som også skulle i land, kunne det utspille seg ymse episoder.

Den ellers så gode m/b "Salangen" med anløp hver tirsdag kl. 1100 og retur fra Narvik kl. 2300 hadde det alltid brenntravelt. Den tutet lenge i forveien og med en rytme som minnet om morsesignal. Om dette året rundt skyldtes en stresset skipper eller knapp rutetid er usagt.

Gode trauste "Hamarøy" av Bodø, bygget i 1860-åra, kom trofast hver lørdag morgen kl. 0600 med retur fra Harstad om kvelden kl. 1900. På folkemunne ble den kalt "Strykjernet" p.g.a. dens merkelige design og miserable fart. En turist som hadde sett Hamarøy under fart beskrev denne som om det var "Den flyvende Hollender". "Hamarøy" gikk ennå i fart mange år på Vestbygda og Lofoten, ofte i kamp mot Vestfjorden.

Været kunne være overhendig selv inne i Tjeldsundet. Jeg husker en søndag da springflo og storm ute i storhavet inntraff samtidig. Da ble Holmen omflødd så både Smia og Slipsjåen "sto til knes" i sjøen.

Fotballsletta:

Fotball har alltid vært populært. På Rødskjæret var det fra naturens side en fin gresslette som egnet seg til fotball og andre fritidsaktiviteter. Midt på sletta sto en telefonstolpe og den kunne være både til hell og besvær under spillet. Den er vel borte fra sletta nå, men ikke fra minnet. Vi hadde kamp både mot Hol, Kongsvik og Gausvik med vekslende hell.

Sjøfiske:

Når seien "kokte" i sundet om sommerkvelden, var det å ro ut snarest mulig. Da møttes robåter fra Evenskjer, Fjelldal og Sandtorg mellom Storbøen og Kobbesteinen. Strømmen i sundet kunne somme ganger være svært stri. Da gjaldt det å holde båten unna strømvirvlene som kunne danne rene jettegryter. Redskapen var enkle greier. Det var to dorger av linsnøre og seirykk med en rød ulltråd eller beite (bukskinn av sei). Seinere kom gummimakk i handelen og det var gjeve greier. Når vi kom til lands, ble det gjerne kokt sei og lever selv om det kunne bli seine kvelden. En feststund av de sjeldne.
Det ble satt småline og større line for kveite. Til agn for kveite ble det fisket akkar på Årbogen. Dette var både spennende og guffent når man fikk se de store "kuøyene" stikke opp over ripa og så passe seg for en kaskade av "blekk" som ble sendt mot oss.

Ungdomstreff:

Om lørdagskveldene, mens de ventet på d/s "Hamarøy" som kom med post, samlet ungdommene seg nede ved brygga. Alle hadde de pyntet seg med det de måtte ha av finklær. Det duftet sterkt av Brilliantine eller Brylkrem i håret som var riktig glattkjemmet. Ingen panneflusk den gang, nei. Jentene hadde også fikset håret etter alle kunstens regler med hjelp av krølltang, varmet opp i ovn eller på primus.
Det ble så konferert og lagt planer om hva man skulle gjøre seinere på kvelden. Om det var fester eller andre sammenkomster som skulle holdes i nærheten. Det var vel de færreste som hadde en sykkel til rådighet, så man måtte belage seg på å gå dit begivenheten skulle være. Og det kunne være både Hårvik, Gausvik eller ro over til Fjelldal. Tilbudene var ikke mange og oftes mtte man finne på noe selv. Om sommeren var plattdans på Haukebø svært populært. Fengende trekkspillrytmer fikk stemningen på topp langt inn i nordlandsnatten.
Det var en minnerik tid.

Hverdagsliv:

Det var forholdsvis rolig på gården vinters tid. Foruten fjøs- og husstell jobbet kvinnfolkene med strikking, noen med veving, karding og spinning. Men mange sendte ullen til ullvarefabrikken i Gausvik.
Mannfolkene sørget for vedsaging, utbedring av vogner, sleder, seletøy og redskaper forøvrig. Så var det veden som skulle hentes fra skogen. Det foregikk med hest og slede. Traktor var et ukjent begrep. En måtte ekstra tidlig opp om morgenen for å fòre hesten, hvis en skulle rekke å hente to lass fra Vedhøggan før mørket falt på.
Dette gikk som oftest greit. Lasset bestod av 2-3 meters bjerkestranger med risvedbusker på toppen. Ille var det hvis myrene ikke var skikkelig frosset før snøen kom og derfor hadde dårlig bæreevne. Da kunne man kjøre seg ned med hele lasset. Da var det bare å lesse av og laste på ny. Da kunne det bli seine ettermiddagen før en var heimat. De svarte risvedskjulene ruvet godt på alle gårder når vedkjøringen var slutt.

Når våren kom, ble det pløying, harving, såing, og alskens andre gjøremål før slåtten tok til i juli. Før slåmaskinen kom til gårds, sies det at mormor hyret 20 samer fra Trøssemark og omegn. På rekke og rad gikk de etter hverandreog slo markene med ljå.

Da de tohesters maskinen kom, var det hestene som måtte overta. Jeg husker de varme sommerdager da hestene med fråde om mulen var klissvåte av svette og svermer av insekter som beit på de mest sårbare steder. Og alle vannbøttene som ble båret for å slukke tørsten. Jeg minnes også den timeslange draging av den store slipesteinen når den lange kniven til slåmaskinen skulle overhales. Det krevdes vann til steinen og jeg husket godt at en velrettet tobakksklyse fra min onkel også gjorde sin nytte om enn ikke så vedvarende som steinens vannbad. Det er så mangt man kunne berette fra tiden på Sandtorg. Om min onkel somi en årrekke hadde stående som pynt, en modell av en fullrigger. En glup person fikk en dag overtalt min onkel til å prøve modellens sjødyktighet. Den ble sjøsatt i laglig bør med kurs inn mot bukta. Plutselig begynte den å krenge over, seilene ble våte og tunge, den tok inn sjø og sank. Den stolte fullriggeren "Reidun" var ikke mer.

Et kopplam kan være både til hygge og besvær. Var man en sommerkveld ute og svermet med en pigelill, kunne dette lammet vårt plutselig komme brekende ut av skogbrynet og ville så gjerne bli løfte opp og kjælet med. Det var ikke det minste hyggelig for man ble jo ikke kvitt det brekende lammet som ikke ville ta hensyn til tid og stund.

Den aldersstegne folen Bruno var moden for slaktebenken. En hustrig høstmorgen hentet jeg den der den gikk løs oppe ved sommerfjøset. Hesten var støl og stiv etter en råkald natt, men den fulgte villig med til Slipsjåen, der to mann sto klare for avrettingen. Dette ville jeg ikke være med på. Jeg hadde knapt fått hesten over portterskelen før jeg slapp den og la på sprang for å komme lengst mulig unna før skuddet falt. Jeg kjente klumpen i halsen og svie i øyenkroken. Bruno og jeg som hadde fulgt hverandre fra mine første barneår. Nå var den ene av oss kommet til veis ende.

Krigsåra:

Sandtorg ble tidlig innblandet i kampene om Narvik i 1940. Foruten en norsk patrulje, ble ca 300 franske soldater innkvartert på Holmen og engelske styrker på Sandtorg forøvrig. En samling militære kjøretøyer tok oppstilling på Smiåkeren og luftvernartilleri av grovt kaliber ble plassert flere steder. Sørlavangen ble midlertidig base for allierte marinefartøyer. En slik konsentrasjon av militært oppbud i Sandtorgområdet ansporet tyskerne til intensiverte luftangrep. i det inferno som oppsto under flyangrepene, ble det et stort nervepress på sivilbefolkningen, som søkte dekning så godt som mulig. Kjelleren i hovedgården ble ansett som det sikreste tilfluktsted. Når flyangrep kom, var det å styrte ned i kjelleren. Den utvendige kjellertrappen var trang og dørkarmen noe lavere enn vanlig. Da en velkjent borger fra stedet i panikk jumpet ned trappen, kom han i skade for å skalle i dørkarmen. I redselen trodde han at han ble skutt i hodet og ropte i full vrede: "Nu skyd døm bætterdø folk inni husan også". En slik krigføring ville han ikke godta. I Hårvik lå to store engelske krigsskip for anker. Når tyske fly stupbombet ned fjellsiden, feilberegnet de avstanden fra sjø til strand. Det resulterte i at bombene falt ned i selve Hårvik. En religiøs dame ville søke tilflukt, men fant i farten ikke annet sted enn under sengen, som hun bare fikk hodet under. Hun ropte da i redsel: "Nu har æ bærga haue, nu får vårherre berge resten".

På toppen av Hårberget har det alltid stått murt en varde av stein med en staur oppå. Denne måtte tyske flyvere synes noe mystisk og droppet bomber mot varden, men uten å treffe. Enten måtte tyskerne tro at stauren var en radioantenne eller annen elektronisk innretning, eller at de bare ville kvitte seg med bombelasten der istedet for å fly innover mot infernoet i Narvik.

Varsel om flyangrep ble gitt med at en fransk soldat ropte ut gjennom vinduet på Bårdstua, som hadde beredskapsvakt. Det ble ropt på fransk. Den norske patruljen syntes at varslet også måtte gies på norsk og instruerte franskmannen hva han måtte rope når angrep var i vente. Så heretter ble det ropt gjentatte ganger på gebrokkent norsk: "Æ vil så sssjite".

Etter hvert som tiden gikkk ble den påbudte rasjonering av nødvendige varer stadig strengere. Det gjaldt både mat, klær og sko, samt utstyr til reservedeler etc. De mest fantasifulle produkter kom i handelen som erstatning. Kaffeerstatningen Trio og Kornelius ble solgt i hendige pakninger, men mange fristet lykken med egen produksjon av kaffeerstatning og brente korn eller erter. Melet egnet seg dårlig til bakverk. Jeg husker det flate, brune brødet med skorper rundt og med en ubestemmelig grønn masse som fyll. Det ble kalt "Terboven-stomp", oppkalt etter sjefen "für de besetzen Norwegischen Gebiete". Det var ikke greit for min onkel som skulle drive butikk i den tiden. Han hadde stadige problemer med å skaffe varene. Jeg husker han måtte dele margarinpakningene for at det skulle rekke til alle. Verst var vel fordelingen av de knappe tobakkskvotene. Tobakkseskene og kvartrullene med skråtobakk måtte halveres med hårfin nøyaktighet for å oppnå rettferdighet blant de tobakkshungrige. Han fikk nok tåle mang en skrape av de som aldri ble fornøyd.

Rutebåtene kom til uregelmessige tider. De seilte med blendete landterner når det var mørkt, så de var ikke gode å observere. Forsinkelse og innstillinger ble ikke meddelt p.g.a. manglende kommunikasjon. Det ble derfor mange våkenetter for ekspeditøren og eventuelle passasjerer. Radioapparatene ble påbudt innlevert til myndighetene for å hindre at "jøssingene" ikke skulle kunne lytte på "stemmen fra London". Men mange trosset påbudet og leverte inn esken med en ubrukelig radio eller annet med tilsvarende vekt. Den som hadde radio under krigen måtte derfor gjemme den på de utroligste steder.

Tyskerne rekvirerte snart 2. og 3. etasje på bryggen til marinelager. Fraktebåtene "Mossa" og "Sjøfuglen" som også var rekvirert, kom stadig og lå dagen lang ved bryggen og losset krigsmateriell av ymse slag. Vi ble bekymret for om brygga med sine aldersstegne stolperekker og fundament kunne tåle den enorme belastningen, men den greide presset, takket være fordums dyktige murere og handverkere.

I taket og gulvet mellom 1. og 2. etasje, altså skillet mellom det sivile og militære lager, var det to løse plankender. Disse kunne danne en luke til å krype gjennom. Den var det ikke mange som visste om. Tysklagret var ikke bevoktet, men fra tid til annen kom tyskerne uanmeldt for inspeksjon. For en tenåring var det uhyre spennende å kunne utforske hva lageret i to etasjer inneholdt. Der var mengder av effekter av våpenteknisk art, metervis av sirlig opphengte saueskinnspelser, uniformer og støvler av flere slag, tauverk og mye annet. Merkverdig var de store sprinklete kassene på høykant pakket med halm for å unngå støt mot innholdet. Hvis man boret hånden gjennom halmen, traff man bare hardt metall. Skumle saker.
"Du skal se ut når gammelhunden gjør", pleide mormor å si. Det fikk man sanne til fulle. Plutselig hører jeg gamle Bella sette i å gjø oppe på gårdsplassen. Snarere enn svint bar det opp i 3. etasjen for å titte i vinduet i røstveggen, som nå er byttet ut med lemmer. På gårdsplassen så jeg militære biler og noen tyske offiserer på vei mot bryggen for rutinemessig lagerkontroll. Det gjaldt å komme seg raskt ned, få gulvplankene pent på plass og late som om man var i full jobbing på eget lager. Tyskerne hadde alltid sin adkomstvei via butikktrappen og gjennom postkontoret og butikken, mens vi hadde den vanlige nøkkel til 1. etasjen. Så var det bare å lytte til støvletrampingen hørtes ovenpå, luske seg ut bryggedøra, tilsynelatende uanfektet av "herrefolkets" besøk. Det hender at lykken er bedre enn forstanden, heldigvis.

Grytidlig en morgen mens krigen raste på sitt verste, ble jeg vekket. Det var kommet en herremann med lokalbåten. Han ønsket å ta inn på gården. Men ingen kunne forstå mannen noe særlig, for han snakket ikke norsk. Derfor ble jeg purret for jeg hadde lært en del engelsk og tysk. Jeg gikk inn i spisestuen, der mannen syntes å ha funnet seg til rette allerede. Du verden for en størrelse og et arrogant vesen jeg ble stående foran. Han hadde sikkert ventet å bli presentert for en mer representativ person enn dennebondeknølen av en gutt. Dette var tydelig å lese av hans vesen. Nedlatende målte han meg med øynene der han sto i blanke ridestøvler og fin sportdress. Jeg har visst aldri følt meg mer liten og ussel i mitt liv. På mitt spørsmål om hva han egentlig ville hos oss, svarte han nokså unnvikende at han visste om at det var tre statsloser på Sandtorg som hadde loset allierte marinefartøy under krigen i Norge og at de nå burde få sine oppgjør. Derfor ville han treffe disse. Og de ble budsendt etter tur. Det hele syntes eventyrlig. En engelsktalende mann i et okkupert land skulle sørge for oppgjør på vegne av fienden. Var han en spion, en provokatør? Om losene fikk noe utbytte av dette, vet jeg ikke, men jeg antar at disse hedersmenn visste å plassere denne kroppen på riktig hylle. Den ubudne gjesten ble boende i flere dager på spisestuen, der det brant lys hele natten. Om dagen var han å se på Sandbakken der han med stativ sto og fotograferte i lange stunder. Det var som et pust av lettelse over hele gården, da den galante herre plutselig skulle reise med "Osa" lørdag kveld. Han løste ikke billett på land, som vanlig var, så ingen fikk vite hans videre ferd.

Epilog:

For å slutte som jeg begynte. Jeg har gitt min versjon av det jeg husker fra hverdagslivet på Sandtorgholmen før og under krigen. Det er mye som kan føyes til og utdypes nærmere, men alt har en begrensning.

Det skal bli interessant å følge Holmens videre skjebne etter at den er overført til Harstad kommune. Forsvaret har gjort en påkrevet og hederlig innsats for å bevare de særegne bygningene. Men den innvendige restaurering av hovedgården står igjen. Mange års bruk som lager har satt sine dype spor.

Holmen ligger laglig til både land- og sjøverts og egner seg godt til flere formål, som kurssted, rehabiliteringssenter, kultursenter og gjestegård, gjerne med tilknytning til maritimt senter og båtutleie. De kommunale myndigheter vil nok finne den beste løsning til videre bruk og bevaring av den kjente Sandtorgholmen.

Alf Rande

Til hovedsiden - Sandtorg på Internett