Forordningen av 1757 hadde satt forbud mot borgernes og andre småhandleres utskjenkningsrett, og hjemmebrenningen skulle helt avskaffes, men som vi har sett, tok det tid før loven ble respektert. Enhver kunne dessuten som før, bestille så mye brennevin som han ville ha fra Bergen. Under slike forhold var det ingen som følte seg fristet til å søke bevilling som gjestgiver, med enerett til å utskjenke brennevin. Staten krevde dessuten en dryg årlig avgift for slike bevillinger. Hagerup hadde først og fremst tenkt seg lensmennene som kroverter for å bedre deres kår, men hverken lensmenn eller andre søkte. For i det hele å få realisert tanken om gjestgiverier, foreslo derfor Hagerup i 1763 at gjestgiverne nordpå burde få rett til å selge tobakk, klær, fiskeredskaper og andre nødvendighetsvarer ved siden av kroholdet. Dette fristet straks en 2–3 mann lenger sør i landsdelen til å søke bevilling.

Trondhjemsborgerne som forholdsvis godvillig hadde gitt avkall på retten til å skjenke ut brennevin, samlet seg nå for alvor til motstand. De innså at dersom Hagerups forslag skulle vinne bifall, ville det bety slutten på deres nordlandshandel. I tiden 1763–1770 fulgte det tre ordrike betenkninger fra de 14 gjenværende trondhjemsborgerne, den siste forfattet av Nicolai Nordman d.e. på Elgsnes. De forsøkte her å gjendrive beskyldningene om unyttig handel med kram og brennevin, og pukket på sine flere hundre år gamle privilegier. Norman pekte også på de konsekvenser det ville få for Trondhjem som by om nordlandshandelen skulle bryte sammen, og spådde Nordlandene en mørk framtid dersom gjestgiverier ble opprettet etter amtmannens forslag.

Etter dette var det snart ikke albuerom i Trondenes for trondhjemsborgernes handel. I 1775 var det dessuten kommet forbud mot å drive omførselshandel, og all omsetning skulle etter den tid foregå fra selve borgerleiet. Borgeren Ole Norman på ytre Elgsnes holdt det gående på den gamle måten med vinterkvarter i Trondhjem til 1793, men bosatte seg da fast på Elgsnes. Endelig 1798 fikk hans enke gjestgiverbevilling på linje med de andre gjestgiverne i bygda.

Borgerleiet i Forhamn holdt seg lengst. Henrik Fermann var den siste som tok borgerskap i Trondhjem for å drive nordlandshandel der. De lokale myndighetene ille imidlertid ikke godkjenne hans rett til å forsette på den gamle måten, og la alle mulige vanskeligheter i vegen for ham, Hans ettermann, Johan Vold, søkte derfor om gjestgiverbevilling, og fra 1831 ble også Forhamn gjestgiveri og handelssted.

Fra slutten av 1700-tallet fikk altså gjestgiverne hånd om omtrent all handel hjemme i bygda, og de handelshusene som nå ble grunnlagt, kom til å få sin blomstringstid på første halvpart av 1800-tallet. Det kan ha sin interesse å se litt nærmere på hva slags folk de var av, disse som kom til å utgjøre bygdas nye handelsstand.

I gjestgivernes bevillingsbrev het det at alle varer skulle hentes fra "nærmeste kjøpstad". Her i bygda kom det i praksis til å bety Bergen også i lang tid etter at Tromsø kjøpstad var grunnlagt. En del korn- og melvarer ble riktignok kjøpt av russiske skippere, som fra 1760-årene omtrent årvisst dukket opp i Trondenes om sommeren med sine lodjer. Da det 18. april 1782 ble holdt registrering i boet etter avdøde gjestgiver Hans Arntsen på Sandtorgholmen, var det 14 tnr. russerug på lager mot bare 6 tnr. bergensrug.

Da det opprinnelig ble foreslått at gjestgiverne skulle få drive handel ved siden av kroholdet, hadde forutsetningen vært at vareslagene skulle innskrenke seg til groe og "durable" nødvendighetsartikler, såsom korn, mel, malt, salt, redskaper for fiske og gårdsbruk, grove klesartikler og simpel tobakk. En av de viktigste anklagene mot borgerne hadde vært at de oversvømte landsdelen med kostbare utenlandske stoffer, kram og flitterstas, som fattigfolk godt kunne greie seg uten. Å motvirke kramhandelen, kom derfor til å bli et av hovedargumentene for gjestgivernes "bondehandel". Det varte imidlertid ikke lenge før "overflødighetsvarene" dukket opp også i gjestgivernes krambuhyller. Alt i det nevnte skiftet fra 1782 finner vi ved siden av de simplere stoffer som vadmel, linlerret, bremerlerret, strielerret og klaverduk, også en rekke finere utenlandske tekstilvarer, såsom silkestoffer, fløyel, vatterte stoffer, calemank, kersei (ullstoffer) cattun (ostindisk trekk), damask, skotske og engelske stoffer m. m. Te og kaffe ble solgt på Sandtorgholmen ved siden av brennevin og tobakk i 4 kvaliteter.

Myndighetene hadde håpet at gjestgiverhandelen skulle komme til å motvirke nordlendingenes tilbøyeligheter til luksus, men her ble de sørgelig skuffet. "De (gjestgiverne) har innført og vedlikeholdt en luksus i landet", sier den senere biskop M. B. Krogh i 1793, "som er fordervelig og bringer bonden til ødselhet, forsømmelse og fattigdom. Nu foraktes mange steder vadmelet. Det mere staslige klede må endog tjene til daglig arbeidsdrakt. Våre bondekoner og piker glimrer jevnt i silke og sirser. I bondens hus blir man oppvartet med te og kaffe. Således levde ikke den nordlandske bonde for 30-40 år siden, men da var det heller ikke gjestgivere."