Boka inneholder sanger brukt til bryllup og andre høgtidelige anledninger i Christensen-familiens nærmeste krets. Flere sanger er forfattet av en prost Kildal på Trondenes, "den ældre og afdøde", som det står skrevet under en av sangene. Christen Peders mor var av Kildal-slekta.

Ellers har boka et forkjelligartet innhold. Et trekk som går igjen er en melodi som er anvendt på flere av sangene. Den viser til en sang "Jeg aldri det for vellyst kjender at drikke bort en gavnlig dag". Melodien er funnet igjen i et sanghefte som var brukt i "Det danske Huus- og Sælskapsliv i tidligere Tid".

Fra en bok som kom ut i 1997 ("Brev nordfrå", Universitetsbibliotekets skrifter, Tromsø) kan en lese en beskrivelse gitt av en franskmann, Xavler Marmier, som reiste i Nord-Norge i 1840. Han var innom Sandtorgholmen, og vi tar med dette:

"Då eg kom tilbake til kjøpmannen sitt hus, høyrde eg norske songar og høgrøysta prat. Dei fleste av reisefølget mitt var samla der. Bordet var dekka, med punchkaraffelen på eine sida, portvinsflaska på den andre og tekanna i midten. Herren i huset gjekk blant gjestane sine og inviterte dei til å skåla og drikka. Då han såg meg, kom han meg i møte, tok meg i handa og ønskte meg hjarteleg velkommen. Så henta han meg eit glas. Først måtte vi skåla for meg, så for han, så for familien hans og så til slutt for familiane til alle dei som var samla i huset hans. Denne første drikkerunden var knapt ferdig før dei begynte på ein ny, og kvar gong ein skåla, var det nye songar og nye gledesrop. I mellomtida sat kvinnene litt i utkanten og betrakta stille det som foregjekk. Dei reiste seg berre for å servera punch i glasa våre for så straks å gå og setja seg...".

En finner at det er to personer med tittelen prost Kildal som har bidratt med sanger. Den ene som er nevnt, er prost Simon Simonsen Kildal (1771–1822). Til et bryllup for Ole Ursin og Madame Ursin 23. september 1817 har han et langt dikt på hele 14 vers.

Christen Peder må da ha begynt sin nedskriving av sanger i mellomrommet mellom disse to dødsfall, siden han nevner den første av de to prostene som "eldre og avdød".

Senere dikt og sanger handler ofte om grav og død, i det hele tatt mye melankolsk og tragisk.

Et par minnedikt over professor Sven Borchmann Hersleb (1784–1836) er kanskje overleveringer fra prosten Simon Nicolai Kildal. De to siste prostene Kildal, far og sønn, var som han, opptatt av skole og undervisning. Hersleb er kjent for sin Bibelhistorie. Simon Simonsen Kildal laget også en lærebok i kristendomsfaget, til bruk i barneskolen.

Midt i dette strenge og tungsindige blir en forundret over at melodien til en lettere sang, en drikkevise, er blitt brukt så ofte til sangene. De har hatt sine lykkelige studer.

Skulle en tolke den franske brevskriveren, hadde kvinnene en svært beskjeden plass, i hvert fall i når mennene hadde fest. Sangboka forteller om det motsatte. Den første sangen i boka er en sorgmunter avskjedssang til en dame som forlater sin familie og sine venner i Senja, sangen er skrevet av prost Kildal d.e. Det finnes lignende hyllestdikt, til en dame som drar helt til Danmark. En siste hilsen til en ung mor som døde i Bergen, og den lange gravferdstalen til Cicelia Maria Much Ryland. Kvinnene ble hedret og hyllet. Men bryllupsvisene er tydelige uttrykk for at de måtte finne sin plass og oppfylle sin gjerning i et patriarkalsk samfunn.

Om denne handskrevne sangboka ikke er av stor litteratur, så er den et innblikk i tiden som svant.

Flere av diktene har ikke noe forfatternavn. Var de skrevet av Christen Peder Christensen? Vi vet at han med tiden overtok faren handelssted, i 1845. Det var nedgangstider da, og fremdeles kan en høre utsagn som: "Han endte sine dager som fattig husmann og dampskipsekspeditør på Sandtorgstranda.".